Eclipse

Jeg var på midnattspremieren på Eclipse i natt, og det må jo blogges om. Etter min mening var denne tredje filmen bedre enn både den første og den andre. Den var den minst dystre og mest humoristiske av de tre, og det hjelper.

Jeg synes Bella var en sterkere karakter i denne filmen, selv om det fortsatt er ganske påfallende at hun har det samme ansiktsuttrykket gjennom hele filmen. Og jeg synes også Edward er mer sympatisk i filmen enn i boka. I boka er han fryktelig overbeskyttende og sjefete, det er han ikke i filmen. Men jeg synes fortsatt at forholdet deres er høyst merkelig, og jeg skjønner ikke hva Bella ser i ham.

Jacob normaliserer hele opplegget litt, og tilfører mye humor, og fine muskler. Jeg synes helt klart Bella burde velge ham.

At skuespilleren som spilte Victoria i de to første filmene er byttet ut, ble feil, synes jeg. Bryce Dallas Howard ser alt for myk og uskyldig ut til å spille rollen som iskalde, tvers gjennom slemme Victoria. Men hun har fine krøller, da...

Cullen-familien synes jeg var best i den første filmen, utseendemessig. De er blitt så altfor sminkede og unaturlige (ikke at vampyrer er særlig naturlige...).

Så, for å oppsummere: en bra film, absolutt. Og at den ikke hadde noen pussige oversettelser i tekstingen gjorde den enda bedre. Bortsett fra at "I'm hotter than you", ble oversatt med "Jeg er kjekkere enn deg". Og selv om det strengt tatt er det det betyr, forsvinner dobbeltmening. Og at den har fått dårlige anmeldelser er bare fordi anmelderne er heeelt utenfor målgruppen. Jeg er veldig spent på Breaking Dawn. Hvis utviklingen fortsetter slik som dette, hvor hver film er bedre enn den forrige, gleder jeg meg skikkelig. Egentlig gleder jeg meg skikkelig uansett!

De langtidsboende

De langtidsboende er en bok av den norske forfatteren Cathrine Knudsen. Den handler om stuepiken Irene som jobber på et slitt og skittent pensjonat. Dette pensjonatet har noen langtidsboende, og mens Irene vasker og rydder rommene deres, snoker hun litt, og finner ut av gjestenes historier. Idéen er egentlig veldig god, og boken kunne fort blitt bra. Men det ble den ikke. Den er bare... rar. Og dyster og deprimerende.
Mot slutten av boken begynner den å ta seg litt opp, og den er ikke lenger fullt så deprimerende og dyster, men da er boken plutselig over. Jeg liker ikke så veldig godt bøker hvor hovedhandlingen er tenking. Det blir jeg fort lei av, og siden denne boken bestod av mye av det, går den ikke inn under kategorien "bøker jeg vil anbefale".

Bildet er lånt herfra.

Utmerkelse

Jeg har fått en kombinert utmerkelse og utfordring fra mamma, med bloggen Hannes lille verden. Her skal man da linke til den man har fått utmerkelsen fra, skrive sju ting om seg selv, og så sende den videre til sju andre bloggere.
Så, here we go, sju ting om meg:

• Jeg liker virkelig ikke skrekkfilmer, jeg er alt for lettskremt, og lever meg sånn inn i filmen.
• Jeg er redd for å virke overlegen, når jeg egentlig bare er sjenert.
• Jeg synes det er fryktelig morsomt å studere folk på busser, kaféer og lignende, og "dikte" livshistoriene deres.
• Jeg har alltid vært litt misunnelig på dem som vet akkurat hva de vil bli (nå tenker jeg yrkesmessig), og bare kan jobbe målrettet mot det.
• Jeg synes det er superkult å ha skap med lås på for å ha bøkene i på skolen. Da føles det som om jeg er med i en amerikansk film!
• Og, ikke si dette til noen, men jeg synes faktisk det kan være litt morsomt å se Disney Channel-programmer som "Magikerne på Waverly Place".
• Helt til jeg fikk seng som var tett under, og det var vel for cirka ett år siden, måtte jeg ta tilfart ved døra til rommet mitt, springe mot senga og hoppe opp i den så snart jeg var nær nok. Det hjalp ikke å prøve å snakke meg selv til fornuft, det resulterte bare i at jeg stoppet opp akkurat idet jeg skulle ha hoppet, og da får man lett saftige blåflekker på knærne når de dundrer mot sengekanten.

Så kommer det vanskeligste, sju stykker å sende den videre til. Men, jeg sender den videre til:

Karoline

Tyra

Saudasjøen

Myldretid

Dans dans dans

Chalotte

June Mari

Så, ta den hvis dere vil. Jeg blir ikke sint hvis dere ikke gjør det :)

Da Vinci-koden

Nå har endelig jeg også lest Dan Browns Da Vinci-koden. Her er det som står om den på Bokklubbens nettside:
Når museumskurator på Louvre, Jacques Sauniere, blir brutalt myrdet, tilkalles Robert Langdon, som er professor i religiøs symbologi ved Harvard-universitetet. Ved liket er det en uforståelig kode, og sammen med den franske kryptologen Sophie Neveu finner Langdon spor som fører dem til Da Vincis verker og den hemmelige Sion-ordenen.
Jeg synes boken var knallbra! Den var liksom spennende hele tiden, men på riktig måte. Det var ikke slik at den var pakket full av action hele tiden, noe jeg synes blir slitsomt, men den var slik at jeg hele tiden var nysgjerrig og ivrig på å lese videre. Det eneste som er litt irriterende er at han har en trang til å vise frem alt han kan, kunnskaper som egentlig ikke har noe med historien å gjøre. Og det kan fort bli litt tvingsomt og veslevoksent. Jeg vet ikke om det som blir presentert som fakta i boken virkelig er det, eller om det bare er konspirasjonsteorier. Uansett synes jeg boken var knall, og den stor-anbefaler jeg!

Beatles

Beatles er Lars Saabye Christensens gjennombruddsroman, og den ble utgitt i 1984. Boken er første bok i en triologi om de fire hovedpersonene, men det fant jeg ut først nå når jeg leste om den på nettet. Den handler om fire Beatles-frelste oslogutter, og i denne boken følger vi dem fra de går i syvende og en god del år fremover. Forfatteren tar for seg de fire guttenes oppvekst, og hvordan de påvirkes ungdomsopprørene ute i Europa.
Delvis likte jeg boka. Først var den litt treg, og jeg slet med å bli engasjert. Men så tok den seg opp, og var riktig bra, før slutten (og da ikke bare de siste sidene) ble en nedtur. Jeg ser mange skrive at de synes Lars Saabye Christensen har et fantastisk språk, og det kan jeg ikke helt si meg enig i. For det første synes jeg det er ganske irriterende at han skriver på "dialekt". Det er jo ikke dialekt egentlig, det er sikkert helt greit og lovlig å skrive slik, men jeg synes det blir ganske slitsomt når han skriver på den måten mange osloungdommer snakker på. Det er jo ikke mye som er forskjellig fra "vanlig bokmål", men nok til at det irriterer meg. Forfatteren har også små filosofiske krumspring, som jeg egentlig ikke liker.

Og hovedpersonen. Han liker jeg ikke, og det er jo en aldri så liten ulempe i en bok. Han er litt samme type som Jarle Klepp i Tore Renbergs bøker, og det er ikke et kompliment. Jeg vet ikke hva det er, og hvorfor jeg ikke liker ham (eller de, blir vel mer riktig), men det gjør jeg altså ikke. Kanskje det er det at de er så egoistiske og upålitelige, jeg vet sannelig ikke.

Men boken er slett ikke av de verste jeg har lest, og nå som jeg fant ut at det finnes to bøker til om de samme, så skal jeg kanskje vurdere å lese dem. Eller kanskje ikke. Jeg leste om dem på Bokklubbens nettside, og de hørtes ikke akkurat ut til å være oppløftende lesestoff. Og dessuten, ved å lese om dem fikk jeg jo med meg hovedinnholdet, og da er det vel litt bortkastet å lese dem, når de sannsynligvis uansett ikke vil gi meg noen god leseopplevelse.

På høye hæler over Grønland

På høye hæler over Grønland er debutromanen til den norske forfatteren Siri Østli. Dette står på bokomslaget:

Sofie bor i en liten, lurvete leilighet på Grønland i Oslo og jobber som assistent for en celeber dekoratør. Helt siden kjæresten flyttet ut, har hun lidd av kjærlighetssorg. Bestevenninnen Iselin trer støttende til, men trenger selv hjelp da forholdet til hennes gifte sjef, utvikler seg i en uheldig retning. Sofies søster, Line, skal gifte seg, og alle forventer at Sofie skal være både bryllupsfikser, dekoratør og brudepike - og samtidig stille med en anstendig kavaler. Hvordan skal hun klare alt dette og på toppen av alt finne faren, som er sporløst forsvunnet?Det er da affæren med Isak begynner.
Jeg likte boken veldig godt. Den er søt, morsom og til å bli i godt humør av. Noen av personene er kanskje litt overdrevne, men jeg liker faktisk det også. Jeg tror dette er en bok hvor jeg ikke én eneste gang var irritert på hovedpersonen, og det er sannelig ikke ofte at det skjer. Så, en bok jeg anbefaler, også er jo omslaget så fint også!

Blomster og blod

Blomster og blod er en roman av den norske forfatteren Knut Lindh. Den handler om Håkon som skal skrive en særoppgave om det 20. århundret i Norge. Håkon går til oldemoren sin for å få hjelp, og som journalist var livet hennes tett vevd sammen med flere av århundrets viktigste begivenheter. Samtidig møter Håkon Maud, og vi får lese om deres forelskelse.

Jeg likte boken, nesten. Akkurat som boken jeg skrev om i forrige innlegg, følte jeg at forfatteren ikke hadde klart å bestemme seg for hvilken historie han ville fortelle. Han skildrer både oldemorens hundreårige liv, Håkon og Mauds forhold og historietimene hvor Håkons lærer deler av sine kunnskaper. Og de tre delene passer ikke helt sammen. Jeg synes egentlig det ville vært bedre hvis han bare hadde fortalt oldemorens historie, for det er den helt klart beste delen av boka.
I de partiene hvor læreren snakker, blir det for mange navn, årstall og hendelser til at jeg klarer å henge med, og delen med Håkon og Maud blir bare overflødig. Så jeg skulle ønsket at han ville bestemt seg for én av historiene, og da den som oldemoren forteller. Men, boken er veldig nær å være god, og den er absolutt lærerik. Etter å ha lest den føler jeg at jeg har en bedre oversikt over Norges historie på 1900-tallet.

Jeg klarte ikke å finne noe bildet av bokomslaget, og siden jeg er lat og ikke gidder å ta bilde selv, kjører vi på med et tilfeldig forbipasserende bilde av blomster, lånt herfra.)

Face it

"Face it" er skrevet av moteredaktøren Kristin Ma Berg, og handler om det norske mote- og ukebladsmiljøet. Hovedpersonen er redaktøren for magasinet Face it, Maja Sivlestad. Romanen starter med at Maja nekter å godkjenne vinneren av "Årets Modell", fordi vinneren er for tynn. Hun er ganske alene om å synes dette, og snart begynner andre ting å gå i mot henne også. Maja har en kollega som er uenig i stort sett alt Maja gjør, og prøver å hindre det. Så blir en annen kollega funnet, voldtatt og neddopet, og Maja føler seg forlatt av mannen som er på jobbreise og har overlatt alt ansvaret til henne. På baksiden stod det at romanen skulle være "humoristisk, dramatisk, overraskende og med en intrikat kriminalgåte". Jeg synes ikke den var noen av delene. Etter et raskt søk på Google, fant jeg ut at mange var enige med meg. Boken har stort sett fått dårlige anmeldelser, og det skjønner jeg godt. Jeg leste et sted at boken var "fort lest, fort glemt", og det er egentlig en veldig god oppsummering av inntrykket mitt.
Jeg føler at forfatteren ikke har greid å bestemme seg for hvilken historie hun vil fortelle, og hun prøver å presse inn alt for mye i én bok. Hun begynner på flere småhistorier, men ingen av dem blir liksom avsluttet, og man skjønner aldri helt hvorfor hun tok det med i det hele tatt. Og det er klart, når stort sett hele boken består av historier man ikke skjønner meningen med, blir det ikke en spesielt bra bok. Etter min mening. Jeg skulle ønske hun ville bestemt seg for én fortelling, og så heller fokusere litt mer på å gi karakterene dybde og litt mer sannsynlige personligheter, for det synes jeg heller ikke hun har klart. Jeg er glad jeg lånte boken på biblioteket, og ikke har brukt penger på den, for det var den ikke verd.

Dagens bidrag til verdensfreden

Samfunnsfaglæreren vår har vært borte i flere uker nå, på diverse reiser, og for å ha noe vi kunne underholde oss med i mellomtiden, fikk vi et prosjekt vi skulle jobbe med. Jeg elsker denne delen med videregående, at de stoler på at vi jobber selvstendig, fremfor å sette inn en vikar som ikke aner hva vi skal gjøre. I hvert fall, vi skulle velge en konflikt, beskrive bakgrunnen for den, de forskjellige partene osv. Og til slutt skulle vi komme med forslag til løsning på konflikten. Jeg og to gutter i klassen har samarbeidet om Afghanistan-konflikten. Vi har skrevet til 10 sider med beskrivelse av bakgrunnen, al-Quaida, Taliban og selve konflikten. Og så, til slutt kom den den vanskeligste delen: å finne en løsning. Det var litt vanskelig, men vi fikk da skrevet litt over to sider om det, så vi er fornøyde. Nå har jeg nettopp gjort siste finpuss (endelig har jeg lært meg hvordan man lager innholdsfortegnelse i Word på et systematisk og enkelt vis!), og oppgaven er levert. Jeg kjente at jeg fikk litt lettere panikk da jeg slet med å få lastet opp oppgaven, sannsynligvis var den litt stor. Men det gikk, så nå er det bare å krysse fingrene for en god karakter.
Nå er endelig våren kommet hit nord også. Det er sannelig en prøvelse å lese blogger fra lenger sør i landet, hvor det nærmest er badetemperatur mens vi fortsatt må kle på oss votter og luer. Men, som sagt, nå er det vår her også, og for å feire det, tok jeg på meg ballerinaskoene og gikk på butikken for å kjøpe is. Veldig fin vårstemning! (Det var altså derfor jeg valgte iskrembildet, ikke fordi det hadde noe med Afghanistan å gjøre...) I dag skulle vi egentlig ha intervalltrening i gymmen, men det ble byttet ut med en joggetur. Det gikk overraskende bra, vi jogget 7-8 km, og jeg tror jeg var den eneste av jentene som kom helt fram. Det må være lov å skryte litt, for er vanligvis ikke en som gjør det særlig bra i gym. Nå skal det sies at de sprekeste jentene ikke var med i gymtimen, men pytt pytt. Men, i fall dere lurte, hvis man jogger en hel gymtime med stein i skoen, så får man gnagsår under føttene. Bare så dere ikke blir fristet til å gjøre det samme. For det er ganske vondt, sannelig jeg sier dere.

Bildet er lånt herfra, fra weheartit.

Et glimt av himmelen

Et glimt av himmelen, skrevet av Sherryl Woods, handler om Dana Sue som driver en restaurant i den lille byen Serenity. Etter at mannen var utro og ble kastet ut, har hun selv spist for mye, og datteren Annie alt for lite. Annie havner på sykehus på grunn av anoreksien, og Dana Sue ser seg nødt til å kontakte eksmannen Ronnie. Ronnie har hele tiden angret på at han dro uten å kjempe for ekteskapet, og ser nå sitt snitt til å få Dana Sue tilbake. Dette er bok nummer to i en serie på fire, men det går helt fint å lese denne uten å ha lest den første, det har jeg gjort.
Boken er en skikkelig kioskroman. Skikkelig. Det er så synd, for historien er egentlig veldig god, og alt ligger an til at det kan bli en veldig bra bok. Men så ødelegger forfatteren det litt med sine utrolig tåpelige såpeserie-aktige dialoger. Hver gang karakterene åpner munnen for å si noe, blir jeg nesten flau over dem, og skulle ønske de bare kunne tie. Eller, egentlig blir jeg vel flau over forfatteren, og irritert over at hun ikke kunne gitt dem mer troverdige og litt dypere replikker. Det blir bare alt for mye klisje og forutsigbarhet.

Men, samtidig, så er historien god nok til at man ikke gir opp boken. Man vil jo vite hvordan det går med dem, og jeg tror nok at jeg kommer til å lese tredje og fjerde bok. Men noe stort litterært verk er det ikke, men det trenger vel ikke alle bøker å være?

Min andre blogg

Jeg har jo helt glemt at jeg skulle lage et innlegg for å fortelle at jeg har laget en til blogg. Den er ikke som en erstatning for denne, jeg vil bruke begge bloggene, men til litt forskjellig formål. På denne nye bloggen min vil jeg legge ut små historier jeg dikter.

Den nye bloggen min heter Fantasiens hule, og du finner den her. Jeg blir veldig glad om du går inn dit, og ennå gladere hvis du legger igjen en kommentar!

Bildet er lånt herfra.

Brostein

Brostein er oppfølgeren til Sara som jeg skrev om i forrige innlegg. Dette står på Bokklubbens sider om boken:
Året er 1863 og unge Sara har giftet seg med Jacob. De står på dekket i en båt med kurs for patrisierbyen Trondhjem. Her skal Jacob åpne krambod. Handlingen strekker seg over femti år og fram til utbruddet av første verdenskrig. Romanen skildrer en rivende økonomisk utvikling og stor sosiale forandringer. Gjennom oppgangstider og sildeeventyr, gjennom fallitter og ny oppgang, er det mannen som er tydelig i samfunnet. Bak ham står kvinnen.

Akkurat som bok nummer en, likte jeg denne også veldig godt. Absolutt en bokserie å anbefale!

Sara

"Sara" er en historisk roman av Toril Brekke, og dette er det som står på baksiden av boken:

befinner oss på nordvestlandet av Norge, tiden er 1800-tallet. Sara blir Ålesunds første jordmor. Slik blir hun en kvinne det bare finnes én av. Men mye er skjedd før hun kommer så langt, og mye skjer senere. Det er en bok om frihetslengsel og stolthet, om konvensjonenes bånd og underkuelse, om fattigdom og uvitenhet og om enkeltes lengsel etter større kunnskap. Og det er en bok om silkesko og trælete føtter, om skillingsboller og et orgel, om havet som rommer sølv og død, men også om drømmen om glassgrønt vann og underlige blomster ved fremmede kyster.

"Sara" er første av to bøker i samme serie, den andre heter "Brostein".
Jeg likte "Sara" kjempegodt, og er nå godt i gang med bok nummer to. Personene i bøkene opplever en fin blanding av motgang og medgang, det er verken for positivt eller for negativt. Jeg er veldig glad i slektsromaner og historiske romaner, så disse bøkene traff midt i blinken!

Toppen av ironi?

Jeg driver egentlig med gym-leksa, men jeg måtte bare ta en pause for å skrive et kort innlegg. Dette var bare for bra til ikke å deles. For hvor ironisk er det vel ikke at forfatterne av lærebokstoffet i gym heter Slapgaard og Bolle? Jeg synes det var fantastisk morsomt! Bare så synd at det de har skrevet om er så kjedelig...
Bildet er lånt herfra, på weheartit. Nei, nå er det tilbake til oppgaver om styrke og bevegelighet. Jeg er litt irritert på meg selv for å ha utsatt dette så lenge. Det er godt over en måned siden vi fikk oppgavene, og jeg har ikke begynt på det før nå. For siden det skal inn på søndag, har jeg til slutt skjønt at jeg ikke kan utsette det ut i evigheten...

Hotell New Hampshire

Hotell New Hampshire er skrevet av John Irving. John Irving har noen yndlingstemaer som går igjen i bøkene sine: New England, prostituerte, bryting, Wien, bjørner, ulykker med døden som følge, fraværende foreldre og filmproduksjon. Alle disse temaene, bortsett fra bryting, kanskje, finner du i denne boken. Hotell New Hampshire handler om familien Berry som driver tre forskjellige hotell. Hotellets klientell består av blant annet en bjørn, en kvinne forkledd som bjørn, prostituerte, dverger, voldtatte kvinner og noen få vanlige gjester innimellom.
Dette er den andre boken av John Irving jeg har lest, og det er helt tydelig at han liker at det skal være litt voldsomt. Litt vel voldsomt etter min smak. Det er liksom ingen av karakterene hans som bare kan være helt vanlige, og det kan bli litt slitsomt i lengden. Men det er en god bok likevel, og jeg har ikke planer om å gi opp John Irving, i hvert fall ikke før jeg har lest Garps bok.

Er det forresten noen som vet om det er helt tilfeldig at jeg-personen i Hotell New Hampshire heter John, eller er boken en anelse selvbiografisk?

F.A.B.

F.A.B. er en roman av Beate Nossum og Lene Wikander. Jeg fant den på Bruktbokhandelen, og jeg kjøpte den vel aller mest fordi jeg syntes bandet boken handler om hadde slikt et genialt navn; Motorsagmascara. Nesten hele boken er skrevet som e-poster mellom Dina og Benni, frontfigurene i Motorsagmascara. Disse e-postene er fra de siste månedene før de to forsvant. Ingen vet hvorfor de forsvant, om de var frivillig eller om det er noe kriminelt med i bildet. Journalisten Silje får lese alle e-postene i håp om at hun skal finne ut noe mer.
Denne boken var egentlig aller mest rar. Det virker jo som om boka skal handle om forsvinningssaken, men det virker det som om forfatterne har glemt underveis. Man får aldri noe svar på noen ting, og det synes jeg alltid er høyst irriterende. Selve e-postdelen er underholdende nok, og det beste hadde kanskje vært om de bare lot det være med det, og bare sett bort fra hele forsvinningsopplegget. For innledningen gjør at du forventer å få noen svar som du altså ikke får, og hadde de bare droppet innledningen og avslutningen, og bare tatt med e-postene, tror jeg nok at jeg ville likt boka bedre.

Siden jeg ikke fant et bilde av bokomslaget av akseptabel kvalitet, får dere nøye dere med et bilde fra weheartit.

En ode til de hjelpsomme damene på Hobbyboden!

Fra bloggen Hjartesmil har jeg fått idéen om å skrive små historier ut fra kvitteringer. Hun skriver at hun har planer om å gi ut bok med alle sine kvitterings-historier. Den boken skal jeg helt klart kjøpe. Men i hvert fall, jeg fikk også lyst til å prøve å skrive slike historier, bare for moro skyld, ikke fordi jeg har tenkt å rappe idéen med å gi ut bok! Men det er sannelig ikke lett å finne kvitteringer. Nå blir man jo spurt om man vil ha lappen, og de som vil tar vare på den, de lar den ikke lenger slenge nederst i kassa. Og de "uønskede" kvitteringene blir bare kastet. Jeg har flere ganger vært på nippet til å spørre ekspeditøren om å få alle kvitteringene han/hun er i ferd med å kaste. Men så har jeg tenkt at det virker kanskje litt rart, og så har jeg latt det være. Og mamma sine kvitteringer blir liksom ikke helt det samme. Det er litt vanskelig å være kreativ når jeg vet hvem kvitteringene hører til.
Så da ble løsningen at mamma spurte de alltid like hjelpsomme damene på Hobbyboden. Jeg mener det, de hjelper med alt! Dette visste jo ikke jeg om, så jeg ble skikkelig gledelig overrasket da jeg fant to konvolutter til meg i postkassen på mandag. De var fylt med inspirerende kvitteringer, og det har kommet flere konvolutter senere. Så koselig!

Så, tusen takk alle dere hjelpsomme Hobbybod-damer! Nå kommer jeg i hvert fall til å bli rik og berømt forfatter. Det er lov å drømme, sant?

(Bildet er lånt herfra, på weheartit)

Saman er ein mindre aleine

"Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda er en av de beste bøkene jeg har lest i det siste. Dette står på baksiden av boken:
"Saman er ein mindre aleine" er ei stor og medrivande forteljing om fire menneske, Camille, Philibert, Franck og Paulette, som av ulike grunnar kjem til å møtast. Det er ein kjærleiksroman, ein roman om livet, om relasjonar og kokkekunst. Handlinga utspelar seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris.
Jeg likte boken kjempegodt. Det må vel være den første boken som har gitt meg lyst til å være nattarbeidende vaskehjelp i Paris. Vel og merke en nattarbeidende vaskehjelp i Paris som tegner de mest fantastiske tegninger, og som bor i en flott, gammel leilighet sammen med to menn som er rare, men likevel elskelige. Boken anbefales absolutt, og den er også filmatisert med Audrey Tautou i hovedrollen, og med tittelen "Sammen er vi mindre alene". Jeg skammer meg litt over å innrømme dette, men jeg tror dette er den første hele nynorske romanen jeg noen gang leser. Og jeg oppdaget raskt at å lese nynorsk er mye mer lærerikt og ikke minst inspirerende, enn å sitte norsktime etter norsktime og bøye verb i arbeidsboka. Når jeg leser nynorsk får jeg jo faktisk lyst til å skrive det selv. Kanskje jeg skulle foreslå for læreren at vi kan lese en roman eller to på nynorsk.

Og, forresten, jeg har jo et mål om å blogge alle bøkene jeg leser i år, og da må ingen hoppes over. Men nå følte jeg for å ta en liten snarvei, så boka "Potensgiverne" av Karin Brunck Holmqvist får ikke noe eget innlegg. Hvis dere vil lese om den, finner dere den her, på mammas blogg!

For å bevare barnet i deg

Gjennom bloggen Hjartesmil (som for øvrig er min nye favorittblogg!) fant jeg denne geniale nettbutikken: Perpetual Kid. Her selges det masse morsome småting med hensikten å "entertain your inner child". Her kommer noen av mine favoritter:

Såpe som i hvert fall ser ut som, og visstnok skal smake som, pannekaker med sirup.

Et lite biblioteksett. Ikke at jeg ser for meg at jeg skulle bruke det, men det er jo så fiiint. Et slikt skulle jeg helt klart ha hatt for noen år siden da vi var helt ville etter å leke bibliotek og postkontor og slikt.

Et supersøtt handlenett som, når du pakker det sammen, ser ut som et jordbær!

En kjempekul glasskrukke som ser ut som en sånn zip-pose som ikke er lukket igjen. Litt samme stil som glasset vi har på badet.
Og til slutt, en badmatte som er litt stilig samtidig som den er veldig ekkel. Det hadde jo vært litt morsomt å ha en sånn og legge fram når man fikk gjester som skulle dusje! Men aller mest er den kanskje ekkel...

Nå er livet mitt komplett...

...for jeg har nemlig fått New Moon på DVD. Ok, så deler jeg den med Julie, da. Det er fordelen med å ha en søster som liker det samme som deg, man kan dele på kostnadene! Og filmopplevelsen, selvfølgelig. Vi var begge like opprømte og ekstatiske over at vi endelig har filmen, og vi spolte tilbake maaange ganger for å få med oss spesielle små øyeblikk. Sånn som da Bella, Jacob og Mike akkurat skal til å gå inn på kinoen, og Bella lager en skikkelig fantastisk hele-situasjonen-er-egentlig-veldig-pinlig-men-la-oss-bare-få-det-overstått-grimase. Den er virkelig genial. Og når Embry og Jared (tror jeg) tar Bella med til Emily. Akkurat i det de hopper ut av bilen lager de en skikkelig morsom lyd. Den måtte vi også se mange ganger.
Vi fikk en av tantene våre til å kjøpe den for oss, siden vi bor ganske langt unna butikker som er smarte nok til å skjønne hvilke store penger det er å hente i denne filmen. Og det var skikkelig flaks at hun fikk tak i den, for det var den aller siste i butikken, og damen som kom etter skulle også ha den. Litt flaks må man jo ha. Senere viste det seg at pappa hadde sett den i en butikk allerede i går, men siden vi jo har snakket ganske mye om at når den skulle komme ut, og det ikek var før i dag, tenkte han at det måtte være den første filmen. Det var det jo ikke, men jeg trodde da virkelig ikke at de skulle være i salg før midnatt? Vi har foreløpig ikke hatt tid til å se ekstramaterialet, så vi har fortsatt noe å glede oss til!

Gone og Hunger

GONE er en serie av Michael Grant. Foreløpig er to bøker kommet ut, GONE og HUNGER. (På norsk er forresten bok nummer to oversatt som Mørke krefter, ikke Sult, i fall du lurte.) Handlingen foregår i Perdido Beach, en liten by i California. I Perdido Beach ligger et atomkraftverk hvor det var en ulykke for tretten år siden. Plutselig en dag (i første bok) er det dannet en usynlig mur i en sirkel med radius på 30 km rundt atomkraftverket, og alle over femten forsvinner. Alle under 15 er dermed forlatt alene, uten å ane hvor de voksne er blitt av. De kaller området innenfor muren for REBUS; Reaktorbyens ungdomssone. I tillegg begynner ting og skje, og noen av ungene utvikler rare krefter.

I bok to er det gått tre måneder siden REBUS ble dannet, og sulten herjer. Det er nesten fritt for mat, og alle er desperate. Ungene begynner å vende seg mot hverandre, og i tillegg er det et ukjent vesen i en gruvegang som begynner å ta kontakt med noen av dem og infisere hjernene deres.

Dette er en superspennende ungdomsserie, en av de beste jeg har lest. Den er skummel og uhyggelig, og helt klart en bok man kan bli liggende lenge våken og lese, det kan jeg love deg. Anbefales på det sterkeste!

Forresten tror jeg bok nummer tre kommer nå i mai, eller noe i den duren. Jeg gleder meg!

Up in the air

I går var mamma, pappa og jeg på kino for å se "Up in the air" (med Anna Kendrick som spiller Jessica i Twilight, det var mest derfor jeg ville se den...). Det ble en heller stuss(e?)lig opplevelse. For det første var vi tre de eneste i hele kinosalen, og selv om det var fint å kunne legge føttene over stolryggen foran og prate så mye vi ville, så forsvinner litt av poenget med å se kino når det ikke er noen andre der. Dessuten var det kaldt i kinosalen, bildet "hoppet" opp og ned og det var noen som drev og snekret utenfor. I tillegg måtte de bytte spole midt i filmen, så det ble en uelegant pause.
Men filmen var ganske bra. Jeg trodde George Clooney stort sett spilte i store, dyre Hollywood-filmer, så jeg ble litt overrasket over hvor "enkel" denne filmen var laget (selv om det helt klart var mye jobb å lage den), ikke at det gjorde noe. Det kan bli litt mye glanset og polert liksom-virkelighet. Jeg synes Anna Kendrick gjorde seg bedre som high-school-eleven Jessica enn forretningskvinnen Natalie (selv om hun faktisk er 25 år). Dessuten synes jeg det virket som hovedpersonen (spilt av George Clooney) levde et skikkelig ensomt og ensformig liv, og jeg hadde litt vanskelig for å tro at noen faktisk ønsker å leve slik. Ikke den helt store filmopplevelsen, men den var helt grei. Dessuten trakk det jo ganske ned at selve kinoopplevelsen var så dårlig. Jeg må forresten tilstå at vi har naturfag akkurat nå, men nå er det leeenge siden sist jeg blogget i naturfagen!
(Bildet er lånt fra neoyoli på flickr)

Den lukkede bok

Som sagt så kommer det litt mange bokinnlegg på rad nå, men nå har jeg snart tatt igjen meg selv. "Den lukkede bok" av Jette A. Kaarsbøl handler om Frederikke som bor i København. Den har to parallelle handlinger, Frederikkes liv som ung og hennes liv som gammel. I 1875 er Frederikke 21 år gammel, hun er forlovet med presten Christian og er ikke særlig begeistret for det. Da Christian reiser bort en stund blir hun kjent med og tatt inn i vennekretsen til Frederik Faber og søsteren hans Amalie. Der oppdager hun en helt annen verden hvor hun, i motsetning til det hun er vant med, betyr noe selv om hun er kvinne. Møtet med denne nye verdenen blir avgjørende for Frederikke og får henne til å kjenne etter hva hun egentlig vil. Boken tar oss gjennom hele Frederikkes liv, noen ganger fortalt gjennom andre personer.
Det tok litt tid før jeg kom ordentlig i gang med boken og ble engasjert i den, men da jeg ble det likte jeg den veldig godt. I starten irriterte jeg meg grundig over hvor alt for glad forfatteren var i unødvendige og overforklarende parenteser, og utropstegn. Men enten roet hun seg ned utover i boken, eller så ble historien mer spennende og jeg sluttet å legge merke til det. Uansett en bra bok!

Lærer'n

Siden jeg henger litt etter med planen min om å blogge alle bøkene jeg leser, kommer det nå ennå en bok, Lærer'n av Frank McCourt. Boka handler om forfatterens egne opplevelser som lærer på yrkesskoler i New York. Boken er skrevet som en historie, og han forteller også litt om privatlivet sitt. Jeg likte selve boken godt, men det irriterte meg grundig at det ikke var satt anførselstegn når noen sa noe. Det gjorde det ganske vanskelig å henge med i hvorvidt det kun var tanker eller noe som ble sagt høyt. Men, som sagt, en bra bok.

Jeg leste den på norsk, selv om bildet er av den engelske utgaven. Jeg fant bare ingen bilder av den norske som var gode nok til å bli akseptert. Nå sitter jeg på skolen og venter på bussen, og så er det fiskekaker til middag. Juhu (i fall du skulle tro det skal ikke dette leses med et entusiastisk tonefall. Snarere uten tonefall i det hele tatt...). Kanskje jeg skulle lese litt mens jeg venter. Jeg har endelig kommet i gang med å lese New Moon på spansk. Og denne gangen er det faktisk spansk!

Inconceivable

Etter å ha lest ”Fritt fall” gikk jeg på ny jakt i bokhyllen. Der fant jeg Ben Eltons ”Inconceivable”. Den handler om Sam og Lucy som har prøvd lenge å bli gravide, uten å lykkes. Lucy kommer så med idéen om at de begge skal skrive dagbok for å få utløp for følelsene sine. Boken består altså da av begges dagbøker, så man får innsikt i begges tanker. Boken er både morsom og trist, og jeg likte den godt. Jeg leste den på engelsk, og det var en del ord jeg ikke skjønte akkurat hva betydde, men jeg fikk da med meg handlingen. Og det var i hvert fall lettere enn å lese Twilight på portugisisk...
Som du ser på bildet er Inconceivable (som for øvrig er et riktig vanskelig ord å skrive) laget film av. Filmen heter "Maybe Baby". Apropos film, så tror jeg kanskje at jeg skal se Harry Potter og Ildbegeret senere i dag. Og nei, det er slett ikke fordi Robert Pattinson spiller i den, herregud, hvordan kunne du tro noe sånt!

Kategori: stilig, men egentlig unødvendig

Seee, så stilig! Jeg føler kanskje at bildet trenger en litt nærmere beskrivelse, ettersom det er så bra laget at det slett ikke ser ut som det det egentlig er. Og det det egentlig er, er en memo-blokk. Litt bra, da? (Uttrykk man er nødt til å få på hjernen når man går i min klasse.)
Som du ser er bildet lånt fra DealExtreme, en nettbutikk som selger alt mulig man ikke trenger. I dag hadde vi kreativ dans i gymmen, noe vel stort sett hele klassen hadde gruet seg til. Men det ble slett ikke ille! Faktisk var det riktig morsomt. Tror aldri jeg har ledd så mye i en gymtime før. (Kondomdresskledd gutt som danser til My Boy Lollipop, trenger jeg si mer?)

Så er det fremføring for hele klassen i neste uke, det blir morsomt å se hva de andre gruppene har laget, og om vi fortsatt husker trinnene...

Endelig er den her!

Eclipse-traileren, selvfølgelig. Trenger ingen nærmere beskrivelse, bare nyt den:



Ok, nå som dere forhåpentligvis har sett den, kan den diskuteres litt. Eller, diskuteres blir vel ikke det rette ordet, ettersom jeg er helt enig med meg selv. Alt ser knallbra ut (bortsett fra at Edward fortsatt ser litt for sminket ut), jeg tror til og med jeg skal kunne klare å venne meg til at det nå er Bryce Dallas Howard, og ikke Rachelle Lefevre som spiller Victoria. Og Jacob er hjerteskjærende i sin ikke-så-veldig-gjengjeldte forelskelse, og jeg får lyst til å lese Eclipse på nytt. Og se traileren på nytt. Og på nytt. Og på nytt.

Nei, shit, nå ser jeg jo at videoen er alt for bred for bloggen min, du får se videoen på YouTube i stedet.

Fritt fall

Da jeg var ferdig med "Hundre år" anbefalte mamma meg å lese "Folket på Innhaug". Jeg begynte så vidt, men så kjente jeg at jeg var egentlig litt mer klar for noe litt nyere. Så, jeg gikk på jakt i bokhylla, og fant "Fritt fall" av Nick Hornby. Boken handler om fire mennesker som av forskjellige grunner befinner seg på taket av Terminalen(?) i London på nyttårsaften. De har kun én ting til felles, de har tenkt til å ta livet av seg. Men, når det plutselig er så mange der, og de ikke lenger kan få det ensomme, dødelige hoppet de hadde tenkt seg er det ingen av dem som hopper. Boken handler om forholdet som utvikler seg mellom dem mens de går og lurer på hvorfor de egentlig gikk ned av taket den kvelden, i stedet for å hoppe.

Jeg leste boken på norsk, selv om boken på bildet er engelsk, og jeg likte den veldig godt. Nick Hornby skriver veldig godt, og veldig morsomt, og jeg liker hvordan han lar alle de fire personene få "fortelle" litt hver.

Absolutt en bok jeg anbefaler!

Hundre år

Jeg hadde egentlig tenkt å holde foredrag om Herbjørg Wassmo (men det ble Johan Harstad i stedet), og da tenkte jeg at jeg burde lese noe av henne. Så, etter anbefalning fra mamma leste jeg hennes siste roman "Hundre år". Boken handler om Herbjørg Wassmos oldemor, bestemor, mor, og litt om henne selv. Boken er full av sterke kvinneskikkelser og deres historier, og etter min smak, en veldig god bok. Så er jeg jo veldig glad i slektsromaner, da. De aller fleste karakterene i boken er nordnorske, og alt de sier er skrevet på dialekt. Jeg synes det var helt greit, men jeg tror jeg hadde funnet det litt irriterende hadde det ikke vært for at jeg selv har samme dialekt.
Ellers tror jeg pappa gjerne vil anbefale "Tusen strålende soler" av Khaled Hosseini. Det ser ut til at den er veldig gripende, det er vel første gang jeg har sett ham sitte i timesvis og lese (og snufse aldri så lite...). Nå er det bare femten skoledager igjen til påske, la nedtellingen begynne!

Vakre kjoler

Oi, oi, oi, her kommer et skikkelig kjoleras. Kun vakre festkjoler. Og jeg kjenner igjen at jeg skal bli rik og berømt forfatter. Som skriver den typen bøker som blir filmatisert, og jeg skal gå på premier i vakre kjoler og jeg skal lære meg å gå elegant i sko med høye hæler, og jeg skal ha noen som kan sminke meg og ordne håret mitt. Litt overfladisk må det være lov til å være innimellom! Så, her kommer kjolene, alle er fra Monsoon Accessorize.

Ellers har jeg gledet meg til sommeren i dag, og sprunget ute i snøen i bare tunika og sokker, og undertøy, selvfølgelig. Og det er jo ikke så lenge til sommeren, hvis man tenker litt optimistisk!

Spansk eller portugisisk?

Som jeg skrev i forrige(?) innlegg, har vi fått biblioteket til å bestille Twilight på spansk. Og i dag bevæpnet jeg meg med den engelske utgaven og tok med "Crepúsculo" for å ha med på skolen. Så nå har jeg sittet med to åpne bøker og lest først den spanske, og hvis det var noe jeg ikke forstod, så jeg i den engelske. Det var mange som lurte på hvorfor i all verden jeg leste to bøker på en gang. Men, jeg synes spansken var veldig rar. Nå er det selvfølgelig mulig at det bare er mine spanskkunnskaper som ikke strekker til, men det er jo litt rart at nesten alle ordene er litt forandret, med bindestreker på steder jeg ikke ante at det skulle være bindestreker og q der jeg har lært at det skal være c.

Så, jeg bestemte meg for å utforske saken litt nærmere. Jeg skrev inn i et avsnitt på Google Translate, og valgte identifiser språk. Og da kom det opp at avsnittet var skrevet på portugisisk. Så oversatte jeg avsnittet fra portugisisk til spansk, og da forsvant plutselig alle bindestrekene, q ble til c, og alt ble så mye mer forståelig. Så nå lurer jeg litt på om ikke boken rett og slett er på portugisisk. Jeg har også funnet ut av tittelen er det samme både på spansk og portugisisk, så at feil bok har blitt sendt, er jo slett ikke usannsynlig. Det eneste som er en liten smule pinlig ville jo være å gå på biblioteket og spørre om "Er denne boken virkelig på spansk?". Jeg mener, jeg har jo hatt spansk i snart fire år, og jeg føler at jeg kanskje burde vært i stand til å avgjøre om en bok er på spansk eller portugisisk...

Er det for tidlig å skrive ønskeliste nå?

Jeg har funnet ennå mer jeg ønsker meg, og synes at jeg trenger (tror jeg fant det her), og nå lurer jeg bare på om det er for tidlig å begynne å skrive ønskeliste til jul? Jeg mener, det er jo bare, hmm, la meg telle... bare ca. 9 måneder til vi begynner på desember! Jeg kan jo i hvert fall begynne å tenke på ønskeliste. Det skader ingen. Rent bortsett fra at jeg bruker unødig mye hjernekapasitet på det, i stedet for å fylle hodet med diverse nyttig kunnskap. Men i hvert fall, her er det jeg har funnet, to par vakre øredobber fra Accessorize:
Ooh, så fine. Og slett ikke så dyre heller, hvis jeg husker rett. (Liten pause mens jeg slipper inn en katt. Herregud som han kan rope. Hvis man ikke visste bedre kunne man jo tro han virkelig var i nød. Og selv om jeg egentlig vet bedre synes jeg like synd på ham hver gang, og styrter til for å slippe ham inn i varmen.) Ok, katt trygt plassert på det varmekabelvarme kjøkkengulvet med snuten i matfatet. Og jeg kan gå tilbake til mitt egentlige tema, som var... eeh, nei det vet jeg sannelig ikke.

Nei, man da kan jeg vel egentlig bare gå over til å skrive engelskstilen min, som vel strengt tatt er hakket viktigere enn å sitte her og skrive pjatt. Jeg skal skrive en tekst om global oppvarming. Det er altså så ensformige oppgaver på slike stiler! Det er liksom de samme som går igjen, global oppvarming, chatting, global oppvarming en gang til og en gang til. Misforstå meg rett, jeg synes global oppvarming er et viktig tema, men det er liksom måte på hvor mange ganger man klarer å skrive 2-3 sider om samme tema, men på nye og kreative måter. Men jeg skal gjøre mitt beste. Denne gangen har jeg tenkt å skrive en novelle om en jente som lever langt inn i fremtiden hvor klimaforandringene har skjedd. Så krysser jeg fingrene for at inspirasjonen kommer over meg som en bølge når jeg nå straks krysser ut internet, og åpner Word.

Why am I covered in feathers?

Jeg har drevet med ennå mer internett-surfing, og funnet ennå flere godbiter. Og som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg fant det. Men siden jeg nå har hatt ett ikke-Twilight-relatert innlegg, er dere nå klare for et nytt, håper jeg. Så her kommer det, først et smykke som heter "Covered In Feathers", og som jeg fant her.


Og så en T-skjorte (herfra) med Bella-sitatet som smykket er inspirert av.

Jeg skjønner jo at det bare er de som har lest "Breaking Dawn" som i det hele tatt har noen anelse om hvorfor jeg synes dette var morsomt og noe å legge ut på bloggen. Men, for dere som har lest den fjerde og siste boka i Twilight-sagaen, så skjønner dere sikkert hvorfor "it amused me". Haha. Og jeg skal ikke forklare hvor sitatet kommer fra, og hvorfor det er morsomt, for det er ganske avslørende for handlingen.

Forresten har mamma lånt Twilight på spansk til meg. Da heter den "Crepúsculo". Både den engelske og den spanske tittelen høres såå mye bedre ut enn den norske. "Evighetens kyss", pfff. Så, nå er det bare å sette i gang med dette ambisiøse prosjektet. Nesten 500 sider på spansk blir sannelig en utfordring. Men på den annen side, jeg kan jo innholdet så godt som utenat!