Du damen

I går var jeg på speidermøte. Vi gikk gjennom førstehjelp. Det var mest et utslag av liten fantasi hos oss patruljeførere, men det er utrolig hvor fort man glemmer førstehjelp. For det er jo heldigvis ikke hver dag man har bruk for det. Og førstehjelp er absolutt viktig. Det kan rett og slett redde liv.

Men i hvert fall, møtet var ferdig og jeg stod utenfor og skulle låse døren inn til der vi har møtene. Da hørte jeg at noen bak meg ropte: "Nei, du damen, ikke lås døren ennå. Jeg skal inn!"
Da gikk jeg litt i sjokk. Jeg føler meg virkelig ikke gammel nok til å bli kalt du damen. Hmpf. Men til den egentlig uskyldige guttens forsvar må det sies at han ikke kjente meg, det var mørkt og jeg stod med ryggen til. Men likevel.
Jeg har forresten mistet mobilen min. Jeg mistet den i går, og jeg savner den allerede. Jeg føler meg litt hjelpeløs uten den. Akkurat som hvis jeg har glemt å ta på meg klokka. Det er ikke det at jeg bruker mobilen så veldig mye, men hvis jeg plutselig skulle trenge den, så er det upraktisk å være uten.

Det er så ergerlig når man mister ting. Særlig når det er dyre ting som en mobil. Og den er ikke gammel engang, under ett år, og jeg hadde slett ingen planer om å skifte den ut. Jeg hadde tenkt at jeg kunne ha den en god stund til, og så, når den var gammel og jeg var lei av den, kunne jeg ønske meg en ny til jul eller bursdag. Men nå må jeg enten kjøpe en ny selv, eller vente til jul/bursdag. Jeg tror nok at jeg går for å kjøpe en selv, for det er leeenge å være uten mobil helt fram til jul.

Ja, ja. Jeg kan jo krysse fingrene for at den dukker opp i løpet av en av de nærmeste dagene. Det er bare det at jeg har en mistanke om at noen kan ha tatt den. For jeg har virkelig lett OVERALT, uten å finne den. Men jeg håper jo ikke det, da. Det føles faktisk mye bedre å ha mistet den selv, enn at noen andre skal ha tatt den.