Beatles

Beatles er Lars Saabye Christensens gjennombruddsroman, og den ble utgitt i 1984. Boken er første bok i en triologi om de fire hovedpersonene, men det fant jeg ut først nå når jeg leste om den på nettet. Den handler om fire Beatles-frelste oslogutter, og i denne boken følger vi dem fra de går i syvende og en god del år fremover. Forfatteren tar for seg de fire guttenes oppvekst, og hvordan de påvirkes ungdomsopprørene ute i Europa.
Delvis likte jeg boka. Først var den litt treg, og jeg slet med å bli engasjert. Men så tok den seg opp, og var riktig bra, før slutten (og da ikke bare de siste sidene) ble en nedtur. Jeg ser mange skrive at de synes Lars Saabye Christensen har et fantastisk språk, og det kan jeg ikke helt si meg enig i. For det første synes jeg det er ganske irriterende at han skriver på "dialekt". Det er jo ikke dialekt egentlig, det er sikkert helt greit og lovlig å skrive slik, men jeg synes det blir ganske slitsomt når han skriver på den måten mange osloungdommer snakker på. Det er jo ikke mye som er forskjellig fra "vanlig bokmål", men nok til at det irriterer meg. Forfatteren har også små filosofiske krumspring, som jeg egentlig ikke liker.

Og hovedpersonen. Han liker jeg ikke, og det er jo en aldri så liten ulempe i en bok. Han er litt samme type som Jarle Klepp i Tore Renbergs bøker, og det er ikke et kompliment. Jeg vet ikke hva det er, og hvorfor jeg ikke liker ham (eller de, blir vel mer riktig), men det gjør jeg altså ikke. Kanskje det er det at de er så egoistiske og upålitelige, jeg vet sannelig ikke.

Men boken er slett ikke av de verste jeg har lest, og nå som jeg fant ut at det finnes to bøker til om de samme, så skal jeg kanskje vurdere å lese dem. Eller kanskje ikke. Jeg leste om dem på Bokklubbens nettside, og de hørtes ikke akkurat ut til å være oppløftende lesestoff. Og dessuten, ved å lese om dem fikk jeg jo med meg hovedinnholdet, og da er det vel litt bortkastet å lese dem, når de sannsynligvis uansett ikke vil gi meg noen god leseopplevelse.