Da Vinci-koden

Nå har endelig jeg også lest Dan Browns Da Vinci-koden. Her er det som står om den på Bokklubbens nettside:
Når museumskurator på Louvre, Jacques Sauniere, blir brutalt myrdet, tilkalles Robert Langdon, som er professor i religiøs symbologi ved Harvard-universitetet. Ved liket er det en uforståelig kode, og sammen med den franske kryptologen Sophie Neveu finner Langdon spor som fører dem til Da Vincis verker og den hemmelige Sion-ordenen.
Jeg synes boken var knallbra! Den var liksom spennende hele tiden, men på riktig måte. Det var ikke slik at den var pakket full av action hele tiden, noe jeg synes blir slitsomt, men den var slik at jeg hele tiden var nysgjerrig og ivrig på å lese videre. Det eneste som er litt irriterende er at han har en trang til å vise frem alt han kan, kunnskaper som egentlig ikke har noe med historien å gjøre. Og det kan fort bli litt tvingsomt og veslevoksent. Jeg vet ikke om det som blir presentert som fakta i boken virkelig er det, eller om det bare er konspirasjonsteorier. Uansett synes jeg boken var knall, og den stor-anbefaler jeg!

Beatles

Beatles er Lars Saabye Christensens gjennombruddsroman, og den ble utgitt i 1984. Boken er første bok i en triologi om de fire hovedpersonene, men det fant jeg ut først nå når jeg leste om den på nettet. Den handler om fire Beatles-frelste oslogutter, og i denne boken følger vi dem fra de går i syvende og en god del år fremover. Forfatteren tar for seg de fire guttenes oppvekst, og hvordan de påvirkes ungdomsopprørene ute i Europa.
Delvis likte jeg boka. Først var den litt treg, og jeg slet med å bli engasjert. Men så tok den seg opp, og var riktig bra, før slutten (og da ikke bare de siste sidene) ble en nedtur. Jeg ser mange skrive at de synes Lars Saabye Christensen har et fantastisk språk, og det kan jeg ikke helt si meg enig i. For det første synes jeg det er ganske irriterende at han skriver på "dialekt". Det er jo ikke dialekt egentlig, det er sikkert helt greit og lovlig å skrive slik, men jeg synes det blir ganske slitsomt når han skriver på den måten mange osloungdommer snakker på. Det er jo ikke mye som er forskjellig fra "vanlig bokmål", men nok til at det irriterer meg. Forfatteren har også små filosofiske krumspring, som jeg egentlig ikke liker.

Og hovedpersonen. Han liker jeg ikke, og det er jo en aldri så liten ulempe i en bok. Han er litt samme type som Jarle Klepp i Tore Renbergs bøker, og det er ikke et kompliment. Jeg vet ikke hva det er, og hvorfor jeg ikke liker ham (eller de, blir vel mer riktig), men det gjør jeg altså ikke. Kanskje det er det at de er så egoistiske og upålitelige, jeg vet sannelig ikke.

Men boken er slett ikke av de verste jeg har lest, og nå som jeg fant ut at det finnes to bøker til om de samme, så skal jeg kanskje vurdere å lese dem. Eller kanskje ikke. Jeg leste om dem på Bokklubbens nettside, og de hørtes ikke akkurat ut til å være oppløftende lesestoff. Og dessuten, ved å lese om dem fikk jeg jo med meg hovedinnholdet, og da er det vel litt bortkastet å lese dem, når de sannsynligvis uansett ikke vil gi meg noen god leseopplevelse.

På høye hæler over Grønland

På høye hæler over Grønland er debutromanen til den norske forfatteren Siri Østli. Dette står på bokomslaget:

Sofie bor i en liten, lurvete leilighet på Grønland i Oslo og jobber som assistent for en celeber dekoratør. Helt siden kjæresten flyttet ut, har hun lidd av kjærlighetssorg. Bestevenninnen Iselin trer støttende til, men trenger selv hjelp da forholdet til hennes gifte sjef, utvikler seg i en uheldig retning. Sofies søster, Line, skal gifte seg, og alle forventer at Sofie skal være både bryllupsfikser, dekoratør og brudepike - og samtidig stille med en anstendig kavaler. Hvordan skal hun klare alt dette og på toppen av alt finne faren, som er sporløst forsvunnet?Det er da affæren med Isak begynner.
Jeg likte boken veldig godt. Den er søt, morsom og til å bli i godt humør av. Noen av personene er kanskje litt overdrevne, men jeg liker faktisk det også. Jeg tror dette er en bok hvor jeg ikke én eneste gang var irritert på hovedpersonen, og det er sannelig ikke ofte at det skjer. Så, en bok jeg anbefaler, også er jo omslaget så fint også!

Blomster og blod

Blomster og blod er en roman av den norske forfatteren Knut Lindh. Den handler om Håkon som skal skrive en særoppgave om det 20. århundret i Norge. Håkon går til oldemoren sin for å få hjelp, og som journalist var livet hennes tett vevd sammen med flere av århundrets viktigste begivenheter. Samtidig møter Håkon Maud, og vi får lese om deres forelskelse.

Jeg likte boken, nesten. Akkurat som boken jeg skrev om i forrige innlegg, følte jeg at forfatteren ikke hadde klart å bestemme seg for hvilken historie han ville fortelle. Han skildrer både oldemorens hundreårige liv, Håkon og Mauds forhold og historietimene hvor Håkons lærer deler av sine kunnskaper. Og de tre delene passer ikke helt sammen. Jeg synes egentlig det ville vært bedre hvis han bare hadde fortalt oldemorens historie, for det er den helt klart beste delen av boka.
I de partiene hvor læreren snakker, blir det for mange navn, årstall og hendelser til at jeg klarer å henge med, og delen med Håkon og Maud blir bare overflødig. Så jeg skulle ønsket at han ville bestemt seg for én av historiene, og da den som oldemoren forteller. Men, boken er veldig nær å være god, og den er absolutt lærerik. Etter å ha lest den føler jeg at jeg har en bedre oversikt over Norges historie på 1900-tallet.

Jeg klarte ikke å finne noe bildet av bokomslaget, og siden jeg er lat og ikke gidder å ta bilde selv, kjører vi på med et tilfeldig forbipasserende bilde av blomster, lånt herfra.)